Jeg har blitt den dama jeg tidligere snøftet av, er det tid for å søke hjelp, tro?
Jeg forstår ordet overgangsalder veldig godt, betydningen og opplevelsen. Den gjorde noe med meg, sakte men sikkert. Det går ikke an å kjempe i mot, det er for sent når den har kommet, men det går an å leve med den. På både godt og vondt. En varm sommerdag, brune ben og sommerkjole, solnedgang og bølgeskvulp. Idyll … Helt til heitetoktejævlene setter i gang, de ødelegger sminken, frisyren og klistrer kjolen til kroppen din. Uten et speil i nærheten er det faktisk ikke så ille, men det kan være greit å investere i ett, så du av og til kan ta en sjekk. For ikke bare renner sminken av under svettetoktene, du blir rød som en tomat og ulekkert svett utenpå kroppen. Det går over, men det er ekstremt ubehagelig når det står på. (Til og med utenpå hendene kommer det svetteperler!)
Du blir så oppmerksom på alle de «freshe», uansett vær og vind, shopping, lettere beruset tilstand eller en luftig tur på fjellet, så ser de like godt ut. Håret ligger perfekt, sminken og smilet. Jeg sitter da tilbaketrukket og observerer; ja for det er nemlig veldig viktig å få med seg alle de som ser så mye bedre ut enn deg, slik at du virkelig kan skvise deg selv ned i grusen. Selvtillit kom til meg, her skal du motstand finne! ;)
Sakte men sikkert skifter du fokus, det er ikke så farlig med det håret lenger, du tåler å ta en kjapp tur til postkasse uten sminke. (Hetetoktene skyller den jo vekk uansett). Du blir mindre innadrettet, og får med deg mer av livet utenfor dine 4-vegger. Det er ikke så ille når alt stabiliserer seg, det er en ny fase i livet, en erkjennelse av forfall som det går an å ta fatt i. Hormonene har lagt seg i ro også, de flyr ikke opp og ned som gale lenger, det er mer harmonisk. Noen andre plager, som jeg ikke tenker å nevne med ord, kan både apoteket og andre hjelpe til med, kjærlighetslivet er ikke over, selv om det så svart ut en stund.
Jeg har blitt den jeg ikke ønsket å være i utgangspunktet, men så er jeg ikke så verst likevel. ;)