Et stille rop om hjelp…
Det er ingen som hører det, og heller ingen som ser, så sant du ikke vrenger innsiden ut. Det har blitt så viktig å beholde fasaden, ikke sprekke, ikke knekke sammen å tilstå. Det er ikke tid for det… Når smilet ikke når opp til øynene, er det likevel et smil som holder, et smil som holder på fasaden. En dag må det toppe seg, for går man på akkord med seg selv, må det bare si stopp en dag.
Du lever i ditt eget fengsel, kanskje selvforskyldt på mange måter, men hensikten har hele tiden vært god. Så blir livet for tøft, du vet at du innerst inne ikke klarer, men vet at du må. Å gi opp er for pyser, forteller du deg selv. Men, ikke all verdens positive tanker, klarer å fjerne virkeligheten, det som er her og nå. Når alle andre muligheter er forsøkt, så har du igjen en, en aller siste mulighet, et HÅP, noe som kanskje kan endre alt til det bedre. Du tar sjansen og velger det som kan endre alt, du vil ikke, men har innsett at du må. Det faller ikke tusenlapper ned fra himmelen uansett, det kommer heller ingen og banker på døren din for å hjelpe, det er bare du som kan gjøre noe med det.
Som sagt, så gjort. Men, det var ikke håpet likevel, det ble nok en nedtur, nok en skuffelse. Det er som om alt raser sammen, det er som du har blitt testet for aller siste gang, og ikke klarer mer. Hvor styrken kommer fra, aner du ikke, men du klarer å hente den fra et sted. Fokuset må være minutt for minutt, ikke tenke for langt fremover, ikke tenke katastrofetanker, for det hjelper ingenting.
Når du opplever så mange skuffelser i livet, gjør det noe med deg, du blir innesluttet og a-sosial. Du vil egentlig bare rømme fra alt, få fred. Er det verdt å streve slik hele tiden? Får du igjen for det noen gang? Det er iallefall verdt å TRO det, så inntil videre får man bite tennene sammen og holde ut.
httpv://www.youtube.com/watch?v=2Bp4pA7nlpk