Forsmådd-rollen
Jeg leser «Bruddstykker» i Dagbladet idag, og ble både oppslukt og engasjerende enig. Det er x-konen til Knausgård som forteller om livet etter skilsmissen, om sin rolle i hans bøker – en ufrivillig offentlig rolle. De fleste av oss slipper heldigvis å bli brettet ut på den måten. Til tross for at det gjør vondt, så er det enda verre når hele «verden» vet.
Jeg bet meg fast i en setning: «Forsmådd-rollen kan være vanskeligere å takle enn tapet av den andre». For meg ble dette så riktig, ikke bare forsmådd-rollen, men selve sviket. Der du oppdager at alt bare var en illusjon, akkurat dét er tøft. I nattens mulm og mørke kommer du vel nærmest deg selv, i alle fall føles det slik, og ut av mitt hode kom dette en natt:
Et kjærlighetsforhold der tanker aldri ble delt,
der kjærtegnene ikke inneholdt følelser,
og sex ikke var annet enn utløp for frustrasjon.
Var aldri et kjærlighetsforhold…
Det var en løgn på bekostning av et annet menneskes tro,
et svik som aldri glemmes.
Tiden leger ikke alle sår,
den blekner bare minnet,
slik at man kan leve videre…
Alle har sin historie, og hver og en forteller sannheten ut fra sitt ståsted, hvem som eier sannheten og hvem som har rett, er forsåvidt helt urelevant. Det som er viktigst er at man kan føle seg verdsatt og trodd, for det er jo nettopp en del av det man har mistet i forsmådd-rollen.
