Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.
Det sier man til seg selv for å trøste, akkurat som mor sa til «pjokken» når han kom hjem med sin første løvetann. Det er jo en mestringsfølelse det å vinne og virkelig føle at man får til. Et adrenalinkick – der og da. Men, jammen ligger det en god porsjon mestring i å tape også, spesielt når det blir synlig for «alle».
Du kom som forholdsvis anonym, men lyste utover hele lokalet etterhvert både med navn og tapsresultat. Neste gang blir du lett å peke ut, for du var jo den som tapte! Ikke nok med det, du får utdelt sko som bare er en klovn verdig, og det var egentlig bare den røde nesen som manglet for at det hele skulle blitt komplett.
Nå skal ikke jeg fremstå som den dårlige taperen her, for jeg tåler fint å tape av og til. Problemet er å tape hver gang, at du alltid sitter igjen med svarteper – da er det morsommere å lese en god bok, så kan de som tåler det spille. ;)
