Annies borg

Jeg har hatt mine timer på nett hvor jeg har sømfart sider etter klær jeg kan bestille, jeg har bladd side opp og side ned for muligens og ikke finne noe i det hele tatt, eller at jeg har funnet et plagg som er OK, men ikke mer enn det. Tidsfordriv har det vært andre ganger, eller bare kilde til inspirasjon. I dag ble jeg nysgjerrig på Acne Studios sine sider. De har litt spennende klær, så jeg skulle inn for å få litt inspirasjon … Og her kommer grunnen til overskriften, sjekk siden her: Acne, hva tenker du? Ble du glødende interessert og fikk lyst til å løpe ut og handle?! Image or not, dette ble helt feil for meg. Jeayhhh, vi elsker jobben vår! NOT! De var så alvorlige og syltynne at det ble en trist affære for meg, i alle fall damene … Jeg klikket håpefullt på mennene/guttene, men de var visst i slekt hele gjengen. Det var ikke rette plassen for meg å hente inspirasjon, jeg får finne på noe annet. :)

I 2007 kom denne rapporten; «Modeller er langt mindre tilfredse og glade enn folk i andre yrkesgrupper, viser en ny rapport.Forskere ved City University i London har funnet ut at modeller har lavere selvfølelse, er mer ensomme og mer mistenksomme enn andre mennesker.»

Det er bare å håpe at forholdene er bedre nå, men det ser litt dårlig ut …

Smil inspirerer, det samme gjør glade mennesker.

Jeg har blitt litt hektet på pai, det er så godt! Nå er det pai med kylling, bacon og brokkoli som er favoritten, men her kan man variere som man vil. Med en god salat til er det en enkel og smakfull middag. Dagen etter har du pai til lunsj og slår dermed to fluer i en smekk. :)

Her er oppskriften jeg bruker:

Til bunnen:

• 150 gram smør
• 200 gram hvetemel
• 2 spiseskjeer vann

Fyll:

• 2stk kyllingfilet eller kjøtt fra grillet kylling
• 1 pakke bacon
• 1 stk rødløk
• Brokkoli
• 4stk egg
• 2dl matfløte eller melk
• 2dl revet hvitost

Salt, pepper og timian

1. Smuldre smøret i melet og tilsett vann. Bruk gjerne en matprosessor. Trykk deigen ut i en paiform eller i porsjonsformer. Prikk paibunnen med en gaffel og stek den i ca. 15 minutter ved 200 °C.

2. Del stekte kyllingfileter i biter og fordel i det forstekte paiskallet. Stek løk og bacon til det blir mykt. Fordel dette i paiskallet sammen med oppdelt brokkoli.

3. Pisk sammen egg og fløte/melk og bland med krydderet. Hell dette over ingrediensene. Strø over ost.

4. Stek paien ved 180 °C i 20-30 minutter til fyllet er stivnet.

Server paien varm eller kald med salat til.

Ønsker du annet fyll, så bare bruk fantasien. :) Vel bekomme!

Jeg har skaffet meg ny sykkel, det er ikke noe fancy greier, men veldig flott for meg. Nå har den vært min i snart 3 uker, og jeg kjenner at formen stiger, herlig! Det er stadig planer om livstilsendring i mitt liv, jeg har store forsetter, handler inn bare sunne ting, og styrer på … til jeg sprekker. Det gjør jeg hver eneste gang, men denne gangen gikk det litt bedre. Jeg har funnet ut at jordbær kan kompansere for sjokolade (iallefall nesten hele tiden), så derfor er denne tiden perfekt til endring.

Å kjenne at man er på vei, at det gir resultater både i forhold til formen og kroppen, er en god følelse. Det er verdt alt slitet da. Slik er det vel med det meste vi foretar oss, gir det resultater, ønsker vi å yte mer, for å få belønninger. Neste utfordring nå er sommerferie med tur fra hytte-til-hytte. Jotunheimen here I come! Jeg er så heldig at en venninne har lagt opp hele turen, og det ser fantastisk bra ut, jeg gleder meg veldig. Nå er stor fjellsekk på plass (65 L) og ny softshelljakke, det må jo bare bli bra.

Se på den utrolig søte båten vi skal kjøre med, den skal ta oss til bestemmelsesstedet. Og så er vi så heldig at vi kan overnatte på flere betjente hytter gjennom DNT, jeg tror det blir veldig koselig. Hurra for opptrapping, det gjør faktisk dagene mye bedre. :)

Det startet med å lete etter svar, lete blant venner, kollegaer, internett, familie og tilfeldige mennesker, det å snike inn et  «tilfeldig» spørsmål, som skulle føre meg selv på vei, på vei til et svar. Det ble altoppslukende og påtrengende, som en sykdom man ble besatt av. Jeg har ikke bare én gang, men flere ganger blitt hektet på noen, det er iallefall det jeg har trodd. Når forholdet har tatt slutt, har jeg nærmest blitt desperat og livredd for å være alene, jeg har tatt på meg all skyld, og sett alle de feil jeg har, eller rettere, har hatt. Jeg har trodd at jeg aldri kom til å møte noen som han igjen, at det fantes bare en som kunne gi meg den nærheten og lykken jeg så desperat lengtet etter og søkte.  Det var aldri han, eller den eneste ene, det fant jeg ut etterhvert som jeg holdt på med mine skjulte undersøkelser, det var kjærligheten jeg var så hektet på, det å bli elsket, rett og slett. Det som kanskje forbauset meg mest var at vi var så mange i samme båt, vi holdt ut og «pleaset» hele gjengen. Vi gjorde oss selv mye mindre, bare for å beholde det vi trodde var ekte kjærlighet. Det sier seg selv at det ikke er slik ekte kjærlighet skal være, men det forstår man ikke før etterpå, eller kanskje ikke da en gang … Jeg havnet etterhvert inn på «hektabloggen» etter tips fra en venninne, og du og du som jeg kjente meg igjen, og der oppdaget jeg at jeg ikke var alene, det er jo en trøst i seg selv. Sissel Gran som er en av to som driver denne bloggen, har jeg alltid hatt veldig sansen for, og jeg hørte på et av foredragene hennes om det å være hektet, som jeg fant via bloggen. Veldig gjenkjennelig og skremmende, og jeg måtte trekke på smilebåndet mer enn en gang, man kjenner seg igjen til det latterlige av og til.

Det vil aldri være noen fordel å lete desperat etter kjærligheten, da tror jeg ikke man finner den, så mye har jeg begynt å forstå. Det er godt med vissheter, det gjør at tiden kan brukes på andre ting og ikke minst fornuftige ting. Det å finne sin «soulmate» eller at noen andre kommer med lykken, det er nok for mye forlangt, det er i oss selv det ligger, ikke i andre. At det finnes en der ute som kan berike livet vårt, og gi det større mening, dét tror jeg på, og det vet jeg at jeg skal få oppleve, en dag …

Jeg er egentlig ikke så glad i desperate mennesker, det slår meg akkurat på denne tiden. Du er som luft for dem, en «persona non grata». Det er som om de har mye viktigere ting fore enn deg, det koster dem ingenting å løpe deg ned, dulte deg i siden, eller kjøre handlevognen inn i bena dine. Det er glemt i samme øyeblikk som de kaster ut et «sorry» med iskaldt følelsesløst blikk. Hva er det med julen som gjør mennesker så grusomme? Jeg snakker om disse menneskene som en annen rase enn meg, jeg tilhører ikke disse menneskene nå, jeg ønsker meg et skall jeg kan være trygg i til dette er over. Ønsketenkning. Jeg har jo også mine ting å ordne, men det er ikke noe stress rundt det. Jeg er egentlig ferdig, men jeg skal bare … også skal jeg bare en gang til, og enda en gang … Og slik går nå disse dagene frem til jul.

Som igår f.eks, da skulle jeg bare sende julekort, og siden jeg alt var der jeg var, kunne jeg handle på samme plass. Det var fredelig og fint å kjøre inn i parkeringshuset, og ikke så aller verst inne i bygget heller. Men, det var før jeg nådde bort til Postskranken. Der var de igjen, de som mener at du egentlig burde stå bakerst i køen hele tiden! De ser på deg som om du var en fast sniker i køen, enda du innerst inne vet at du kom først. Mannen jeg fikk bak meg i går, sto etterhvert side om side med meg, og i en liten brøkdel av et sekund hadde han på mystisk vis kommet foran meg. Jeg kremtet og tok et stort skritt frem, så jeg fikk igjen MIN plass. Han sto bak der og aldeles snøftet meg i øret med tidenes dårligste ånde, så dårlig at jeg nesten tilbød han min plass …

Så var jeg ferdig, og gledet meg til å ta bilen min med hjem til freden og roen. Aldri aldri aldri glede seg på denne tiden, ikke tenke høyt at man skal det i alle fall, for jeg ble stående i parkeringshuset i over en halv time i kø for å komme UT. Det koster å beholde roen, men det gikk sånn ca. bra.

Så var det i dag, da skulle jeg bare på polet, det virket også lekende lett til å begynne med. Parkerte så greit og lurt, og kom meg på polet før jeg fikk sukk for meg. Ingen desperate var å se. Til jeg kom inn døra … Der var de igjen, og ikke snakk om at de slapp noen forbi! Hele polet kunne jo tømmes før de var ferdig. Jeg fikk gjort mitt der også, lykkelig over å være ferdig. En liten tur innom Nille for julegavesekker ble det, men der var det også greit. Til bilen igjen, og så var vi i gang, lange lange lange køer fra alle retninger. Hvor kommer alle menneskene i fra kl. 13.30 på dagen?? Er det ingen som jobber lenger? (Sa hun som sto i samme kø selv.) Jeg skal ikke stresse før jul jeg, det har jeg alltid sagt, jeg skal kose meg. Når man bor i dette området og drister seg til sentrum, så er det helt umulig å ikke stresse, det er de desperate menneskene sin skyld!

O’hellige jul! Eller var det herlige? ;)

Fine sangen.

Bridge Over Troubled Water live in 1969.

When you’re weary, feeling small,
When tears are in your eyes, I will dry them all;
I’m on your side. when times get rough
And friends just cant be found,
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.

When you’re down and out,
When you’re on the street,
When evening falls so hard
I will comfort you.
Ill take your part.
When darkness comes
And pains is all around,
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.

Sail on silver girl,
Sail on by.
Your time has come to shine.
All your dreams are on their way.
See how they shine.
If you need a friend
Im sailing right behind.
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind.
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind.

http://www.youtube.com/watch?v=GYKJuDxYr3I

Tidlig mandagsmorgen er jeg ute på tur med hunden, det er bare meg langs veiene, stille og god morgenstund. Så ser jeg lyset! For en fantastisk følelse. Ut av det blå, eller rettere; svarte, dukker denne himmelen opp:

Jeg glemte nesten å puste, for jeg så jo at solen kom opp der i horisonten. Så vakkert og så fint å ta med seg videre i dagen. Soloppgangen varsler om en ny dag med nye muligheter.

It’s probably best to practice, or maybe not! ;)

For, det handler ikke om hvordan vi har det, men hvordan vi tar det.

Det kan være greit å grave ferdig noen hull, så blir det ikke så mye arbeid den dagen man skal grave seg ned, men det er også mulig å la være. Hjernen er ganske enkel å lure egentlig, om du forteller den mange nok ganger at alt er bra, at livet er herlig, og samtidig både synger og danser litt, så blir man forbausende nok ganske så godt humør etterhvert. Noen sannhetens ord:

Å bruke energi på noe man ikke får gjort noe med, er utrolig dumt. Den energien kan man bruke på helt andre ting. Jeg har funnet ut at å komme seg ut i all slags vær, er terapi bedre enn noe annet, gratis er det også. Samtidig blir formen bra, humøret lettere og energien øker. Vi velger selv hvordan vi skal ha det, det er ingen andre som kan velge for oss, eller påføre oss noe om vi ikke vil. Så enkelt, men kanskje ikke like lett? Uansett er det verdt å gjøre et forsøk, for det er jo mye bedre å leve i lykken enn i sorgen. :)