Annies borg

Det er ingen som hører det, og heller ingen som ser, så sant du ikke vrenger innsiden ut. Det har blitt så viktig å beholde fasaden, ikke sprekke, ikke knekke sammen å tilstå. Det er ikke tid for det… Når smilet ikke når opp til øynene, er det likevel et smil som holder, et smil som holder på fasaden. En dag må det toppe seg, for går man på akkord med seg selv, må det bare si stopp en dag.

Du lever i ditt eget fengsel, kanskje selvforskyldt på mange måter, men hensikten har hele tiden vært god. Så blir livet for tøft, du vet at du innerst inne ikke klarer, men vet at du må. Å gi opp er for pyser, forteller du deg selv. Men, ikke all verdens positive tanker, klarer å fjerne virkeligheten, det som er her og nå. Når alle andre muligheter er forsøkt, så har du igjen en, en aller siste mulighet, et HÅP, noe som kanskje kan endre alt til det bedre. Du tar sjansen og velger det som kan endre alt, du vil ikke, men har innsett at du må. Det faller ikke tusenlapper ned fra himmelen uansett, det kommer heller ingen og banker på døren din for å hjelpe, det er bare du som kan gjøre noe med det.

Som sagt, så gjort. Men, det var ikke håpet likevel, det ble nok en nedtur, nok en skuffelse. Det er som om alt raser sammen, det er som du har blitt testet for aller siste gang, og ikke klarer mer. Hvor styrken kommer fra, aner du ikke, men du klarer å hente den fra et sted. Fokuset må være minutt for minutt, ikke tenke for langt fremover, ikke tenke katastrofetanker, for det hjelper ingenting.

Når du opplever så mange skuffelser i livet, gjør det noe med deg, du blir innesluttet og a-sosial. Du vil egentlig bare rømme fra alt, få fred. Er det verdt å streve slik hele tiden? Får du igjen for det noen gang? Det er iallefall verdt å TRO det, så inntil videre får man bite tennene sammen og holde ut.

httpv://www.youtube.com/watch?v=2Bp4pA7nlpk

Jeg slipper ikke unna, jeg bare må delta på juleforberedelsene jeg også, for jeg vil ikke være den jula som kjerringa kom overraskende på… eller noe sånt. ;) Derfor så tok jeg meg en fridag, fikk med eldstedatter og dro til harryland. Det var egentlig veldig smart, for jeg fikk unna meg masse, og det var lite folk der i tillegg. Hurra!

Nå er fryseren full av mat, rødvinen på plass i stativet sitt og godteriet i skapet, der burde jeg nesten sette på en stor hengelås, så det får ligge der til jul.  :)

Vi ble litt lengere i armene idag, for vi fikk med oss litt av hvert hjem, noen julegaver ble det også.

Litt roligere nå, for nå er jeg i gang, og da skal jeg komme i mål også! :) :)

Noe så vakkert… og teksten kan man jo bare *sukke* av.

httpv://www.youtube.com/watch?v=KC9M5_2m7Mo

Om man var lykkelig hele tiden, så har man ikke mer å streve etter. Eller prøver man å oppnå enda mer lykke? Det hadde vært godt og vært i en slik tilstand en ukes tid, bare for å føle at alt var komplett. Tror det nærmeste jeg kan komme den følelsen er hvis lottomillionen tikker inn, faren er at man blir så glad at det tipper over – og at konsekvensen blir en innesperret tilværelse iført tvangstrøye. Det e’kke bra å bli for glad heller, vet du…

Akkurat nå syns jeg det er slitsomt med alle de som har ordnet så mye til jul, spesielt fordi jeg ikke er helt ferdig med sommeren enda. Den har jo egentlig akkurat begynt! Noe som tilsier at tiden går alt for fort. Og at jeg snart må få ut den berømte fingeren. Det ville jo vært enda et nederlag om man ikke ble ferdig med alt, eller kanskje ikke. Litt pynt og diverse apetittvekkere skal i hus, men utover det skal jeg ikke stresse med noen verdens ting. For erfaringsmessig, så kommer julen uansett. Det beste er når man føler at roen senker seg, når man kjenner lukten av jul og julesangene fra 1981 synger som de alltid har gjort. Det ligger litt lykke i det. :)

Innen den tid skal jeg få med meg julebord, konsert med Bjørn Eidsvåg og andre festligheter. Jeg skal se om jeg får pakket inn en liten pakke med lykke å legge under treet. Så kan nederlagspakken sendes i retur, den har ukjent eier.

Jeg leser «Bruddstykker» i Dagbladet idag, og ble både oppslukt og engasjerende enig. Det er x-konen til Knausgård som forteller om livet etter skilsmissen, om sin rolle i hans bøker – en ufrivillig offentlig rolle. De fleste av oss slipper heldigvis å bli brettet ut på den måten. Til tross for at det gjør vondt, så er det enda verre når hele «verden» vet.

Jeg bet meg fast i en setning: «Forsmådd-rollen kan være vanskeligere å takle enn tapet av den andre». For meg ble dette så riktig, ikke bare forsmådd-rollen, men selve sviket. Der du oppdager at alt bare var en illusjon, akkurat dét er tøft. I nattens mulm og mørke kommer du vel nærmest deg selv, i alle fall føles det slik, og ut av mitt hode kom dette en natt:

Et kjærlighetsforhold der tanker aldri ble delt,

der kjærtegnene ikke inneholdt  følelser,

og sex ikke var annet enn utløp for frustrasjon.

Var aldri et kjærlighetsforhold…

Det var en løgn på bekostning av et annet menneskes tro,

et svik som aldri glemmes.

Tiden leger ikke alle sår,

den blekner bare minnet,

slik at man kan leve videre…

Alle har sin historie, og hver og en forteller sannheten ut fra sitt ståsted, hvem som eier sannheten og hvem som har rett, er forsåvidt helt urelevant. Det som er viktigst er at man kan føle seg verdsatt og trodd, for det er jo nettopp en del av det man har mistet i forsmådd-rollen.

Jeg leste et innlegg i Dagbladet forrige uke, det var om en foredragsholder som snakket om opplevelsen av å reise på ferie, eller bare det å reise bort – gjøre noe annet. Den største gleden de fleste hadde med det, var når de planla turen, lagde forventninger, og minnene etterpå. Når du var midt i det, så var det ikke helt slik du hadde tenkt deg, det var for varmt, for mye folk, for liten tid, osv osv. Men etterpå, så samlet du sammen de gode minnene, og så på det som en god opplevelse likevel.

Så rart, egentlig… Men, jeg kjente meg godt igjen. Jeg minnes turen vi hadde til Praha, det var virkelig en fin tur, ihvertfall når jeg tenker på den nå. Samtidig så vet jeg jo at vi gikk alt for mye, at vi hadde fryktelig vondt i bena, at det var alt for varmt, at det var møkkete enkelte plasser, at det var alt for mange turister der (vi var jo av de), og sikkert flere ting jeg kunne trukket frem, men det er ikke det jeg har lyst til å fokusere på. Vi trengte den turen vekk fra det vante, og hvis man finner frem vektskålen og legger på de negative og de positive tingene, så vinner den positive vekten. :) Det er hele poenget, for 100 % tror jeg ingen opplevelser er, til tross for at du hadde det veldig koselig. Det er minnene etterpå som er 100 %, for ikke å snakke om bildene du kan ta frem og glede deg over i mange år etterpå.

I helgen var jeg i Oslo, sammen med to gode venninner. Vi har shoppet, shoppet og shoppet litt til, spist lunsj, drukket rødvin på formiddagen, kos oss i sola, sunget, drukket kaffe (te), spist kaker, drukket mere vin, spist middag, drukket Irish, ledd, skravlet og kosa oss veldig. Denne turen hadde jeg gledet meg til så lenge, og den sto så absolutt til forventningene. Til og med solen skinte! :) Herlig er det når man får muligheten til å ta seg en slik tur, og jeg kommer til å leve lenge på det.

At det var enormt med folk i Oslo denne helgen, som skapte lange køer i butikkene, at det ble mindre søvn enn du hadde godt av, og at toget var forsinket pga strømbrudd, signalfeil og diverse ting og at du måtte hentes på Raufoss fordi vi ikke kom oss videre. Det gjør ingenting, for det er ikke de minnene vi skal ta med oss videre. Det er minnene om en koselig helg med gode venner, sol, gode senger og gode opplevelser, som skal være med videre. :)

Hun går til skolen,
Med masken på,
Ler og har det fint,
Alltid blid og glad,

Tror de…

Under masken er hun den jenta,
Dere ikke kjenner,
Smerten i henne brenner
Og tårene renner,
Stille og rolig i sitt mørke rom,
Det gjør vondt i hennes hjerte,

Det blør av smerte…

Når hun gråter,
Er det som i gåter,
Mystiske og hemmelighetsfulle dråper,
Hun unnskylder at det er gledestårer,
Og stråler med et blidt ansikt,
De tror på henne…

Men sannheten er, redsel og utrygghet…

Hver tåre har sin egen historie,
Hver tåre bærer en spesiell episode,
Hvorfor fylles øynene hennes med tårer,
Hvem er det som sårer?
Kjærlighet? Trygghet?

Livet har sviktet henne…

Se henne dypt i øynene,
Da vil du se smertens farge i dem,
Se på smilet hennes,
Du vil se at smilet er falskt,
Hun skjuler de vonde følelsene sine,
Gjemmer smerten bak en høy latter,
Når hun ser på sitt eget liv,
Føles det som å bli stukket av en kniv,

I hjertet…

Masken blir halvveis tatt av,
Hun ser på vennene sine
«Jeg har det bra» sier hun mykt
Og smiler et svakt smil,
Hør nøye etter,
Du vil høre smerten i stemmen,
En liten tåre triller nedover kinnet,
«Jeg har det bra»
Tårene stemmer,

De sanne ord hun gjemmer…
__________________

Vet ikke hvem som er forfatteren her, men i dette diktet tror jeg mange vil kjenne seg igjen. Nydelig var det…

Det er kanskje ikke så rart at vi lar oss engasjere, men jeg blir litt overrasket over de forskjellige kommentarene som kommer. «Mediaskapt hysteri», «Sosialpornografi», osv.
For meg er dette bare fantastisk, tenk at de klarer det, utrolig! Hva om det hadde vært deg eller meg? Jeg tror vi hadde vært sjeleglade for at noen fikk oss opp til overflaten igjen, så vi fikk bekreftet at vi ikke hadde kommet til helvete denne gangen heller. Jeg tror ingen lykkefølelse kan overgå den følelsen de får, når de endelig får se dagslyset igjen. For ikke å snakke om sine nære og kjære, det er nok ubeskrivelig.

Det er flott at vi får være med på reisen, jeg er glad for å kunne være med på alle disse solskinnshistoriene. For heldigvis ble det nettopp det, det kunne faktisk ha blitt en ufattelig stor tragedie, men takket være dyktige og snarrådige mennesker, så ble det så bra! :)

Når jobben blir en livsstil, så er det greit å jobbe lange økter. Egentlig hadde jeg en 7 dagers økt denne gangen, men jeg klarte ikke å si nei til ekstravakt, så nå blir det 11 dager i strekk på meg. Det skal bli utrolig godt med helg denne gangen, det settes mye større pris på når man jobber. :) Turen går til Oslo denne helga, og feiring av venninnes 40-års dag. Jeg gleder meg!

Har i lange tider forsøkt å finne en leilighet som er varmere enn den vi bor i nå, men det er vanskelig. Har heldigvis fått bestilt ved, så det hjelper jo på litt. Men, når det trekker fra både gulv, vegger, dører og vinduer, så er det ikke den varmeste plassen å oppholde seg. Ser med gru frem imot vinteren hvis det ikke dukker opp noe annet…

Nå tenkte jeg faktisk at jeg skulle vinne i Ekstra ikveld, for da kan jeg jo kjøpe meg noe. ;) Ikke det enkleste å gjøre, men noen må jo vinne, og kanskje det denne gangen blir meg…?

Hva skulle vi gjort uten? Det hadde blitt utrolig kjedelig…

Det finnes jo musikk for absolutt alle anledninger, og absolutt alle minner. Musikken kan sette deg i alle mulige sinnstemninger, glede, tristhet, melankoli, forelskelsesrus, osv osv. Ganske unikt, ikke sant?

Denne har jeg ingen spesielle minner fra, men den er utrolig fin.
httpv://www.youtube.com/watch?v=2NRsl9sTOr4&feature=related

Men denne der i mot, herregud…  alle andre ord er overflødig. ;) httpv://www.youtube.com/watch?v=oyGJG0GKrSI

Det ligger så mange minner i den sangen, får både lyst til å grine og le på en gang. :)
Det er et helt skattekammer av musikk, heldig er vi som får høre å lage minner med den.